Det er nå nøyaktig fire måneder og 21 dager siden vi landet på den lille øya Rarotonga midt i Sør-Stillehavet. Om tre dager forlater vi øya som har vært vårt hjem i nesten fem måneder.
Vi visste lite om hva vi kom til å oppleve da vi valgte nettopp denne øya som base for vårt stillehavseventyr. Vi kan nå se tilbake på en periode som vi kommer til å huske for resten av livet. Rarotonga har fått en stor plass i hjertene våre, og hit kommer vi garantert til å reise tilbake.
På søndag flyr vi til Auckland der vi blir i et døgn. Deretter går turen videre til Melbourne og Singapore hvor vi tar oss et par ukers ferie (fra ferien). En fin måte å gjøre den lange reisen tilbake til Norge litt mer behagelig.
Det er mye vi kommer til å savne fra livet på Rarotonga. Mest av alt vil vi savne menneskene, livsstilen og alle dyrene.
Det er noe spesielt med et øysamfunn der alle tar livet med ro, og der stressfaktoren er langt lavere enn i Norge. Her er folk fornøyd med det de selv har, og aksepterer andre for det de har. Generelt virker presset om å være “perfekt” og “vellykket” å ikke ha nådd denne lille øya enda. Jeg tror alle nordmenn kunne ha godt av et opphold på en øy der ikke alt handler om å sammenligne seg med alle andre.
Siden sist har vi gjort det vanlige, noe som betyr at vi har slappet av og kost oss.
En ting vi ville gjøre før vi dro var å sjekke ut en gudstjeneste på øya. Rarotonga er jo en øy der nesten hele befolkningen er kristne, og der det nesten er flere kirker enn mennesker.
De siste to ukene har vi faktisk vært på to gudstjenester, og dette var en fin opplevelse, der musikk og sang står i langt større fokus enn i den norske kirken.
Jeg har også i en lang periode forsøkt å se havskilpadder når jeg har snorklet eller dykket – uten hell. Før nå på slutten. Endelig traff jeg på en grønn havskilpadde på en morgensnorkletur. Den er egentlig ikke grønn på utsiden, men har fått navnet sitt på grunn av fargen på fettet. Basert på størrelsen er denne rakkeren rundt 50 år gammel. Dessverre er de grønne havskilpaddene utrydningstruet, men de ser likevel ut til å trives godt i lagunen på Rarotonga.
Det er mye som blir trist å reise fra her på Rarotonga, men det tristeste blir alle dyrene. Hundene har blitt en del av hverdagen her nede, og hundene i nabolaget vårt har vi hengt mye sammen med.
I tillegg kommer vi til å savne Grynte – grisen vi har tatt litt ekstra vare på her nede. Vi håper han får et fint liv før han havner på et matbord.
Rarotonga har virkelig vært et paradis, og vi er sikre på at vi kommer til å reise tilbake til denne øya. Nå venter to uker med ekstra ferie før virkeligheten banker på døra hjemme i Norge.
